1. Dette er mine opplevelser.

 2. Innholdet er klarert  og godtatt av min datter.

 

Dette var hva jeg skrev(uredigert) , dengang  for noen år siden :

 

Så sårbart, så vanskelig, ja i det hele tatt..

Antageligvis uklokt også. Jeg kjenner nettet. Jeg kjenner konsekvenser utover hva de fleste kjenner til. Tro meg . 

 Over alt det , er det noe som er STERKERE.

Det er ett ønske om at forståelsen for det å ha en psykisk lidelse, skal øke iblant de fleste.
'En depressiv reaksjon' het det så fint når Bondevik stillte sin diagnose til åpen beskuelse.

Flott det, at han ga ansikt til en  liten del av det å ha en psykisk diagnose en periode i sitt liv. Hver fjerde nordmann blir rammet, av akkurat den.

Det er de som blir rammet hardere. Og som ikke har Bondevik`s 'goodwill' og forståelse blant 'mannen i gata'. Men ære være han, for at han ga èn vanlig psykisk lidelse ansikt.

For noen år siden, skrev jeg noen ord om en psykisk lidelse.
I dag, når jeg leser,hører mm, folk som uttaler, 'jammen er ikke det bare å få hjelp til det da?', så blir jeg tankefull.

Er det virkelig slik, fortsatt, i dag, at det finnes så mange 'der ute' som tror at det 'bare' er å få hjelp, når det gjelder en psykisk sykdom ?

Når du har brukket lårhalsen, så står helsenorge parat.
De gjør ikke d e t , når det gjelder psykiske vansker !

Når du har brukket lårhalsen, så forstår alle og enhver, at du har ett problem, og at du sliter for å få hverdagen til å funke, etter beste evne.

Når du har ett 'usynlig' psykisk probelm, så mangler det fortsatt MYE på svært manges innlevelsesevne og forståelse.

DET er min påstand.

'Kampen' for bedre innsikt/forståelse for mennesker med vansker står mitt hjerte nærme.

Ordene jeg skrev..'dengang'..setter jeg inn, imot 'bedre vitende' ;-)  

Stykket het :

 

Er du gæer`n ?

Uttrykket hadde vi alltid brukt, og ledd godt av det hadde vi også. Denne gangen ble det øredøvende stille, tror samtlige holdt pusten, før jeg begynte å le.....og latteren runget befriende..mer befriende enn noen gang før...først litt prøvende ... usikkert... før den bare slo seg løs. Takk! Takk for at det er lov å le.... takk for at det finnes galgenhumor.. uten den.. hva da ?

Borderline og bipolaritet. Emosjonell, ustabil personlighetsforstyrrelse stod det i diagnosen. Neida, man kan ikke bli frisk av det, diagnosen og sykdommen er livsvarig.

Tusen tanker.... analyserende.... fortvilet... grublende..... gransket samvittighet... barndom... oppvekst.... Hva skjedde? Hva "gikk galt"?
Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvor har jeg sviktet? For jeg har vel det.....? Eller bare ble det sånn? Burde jeg forstått det? Hadde jeg kunne bedret det hele ved å forstå problematikken, at det var noe galt.... tidligere ?

Alle tankene føyk gjennom hodet mitt som et skred av lynnedslag, det var ikke mulig å sortere de ut, få noen som helst svar, tankene var et kaos.
Og der satt hun og smilte og lo, kanskje først og fremst av at noen hadde sagt til henne :

Erru gæer`n ??

Hun er vakker, hun er ualminnelig intelligent, hun har mange venner, hun er slagferdig og morsom..... og hun har et helvete inni seg noen ganger.
Og hun er min datter.

Psykiske lidelser, det rammer alle andre enn en selv. Det er bare sånn det er.....og det rammer iallefall ikke våre barn :-)

Ungdomsårene.... de som har eller har hatt tenåringer i huset , vet en del om det. Stadiet mellom barn og voksen, hvor nærtagenhet går over i skråsikkerhet og følelsene løper om kapp med hormoner. Tenåringer kan være litt ustabile ja :-) Det er vi...de voksne som setter grensene, det er vi som skal rettlede og forstå.

"Jeg har hatt en flott barndom og oppvekst, du var alltid der for meg " sa hun.

Var jeg det? Jeg tror det,men..... men.... hva skjedde? Tankene vil ikke gi slipp. Kanskje fordi jeg skulle ønske at det var annerledes. Typisk foreldretanke (?) : Kan vi ikke bytte... jeg vil så gjerne ta smerten ... og la deg gå fri ...

I dag er det selvfølgelig ikke noe tabu å ha en psykisk lidelse. Det merkes godt at samfunnet har gjort store fremskritt i så måte.
De sier så, de som tar en prat over kaffekoppen og ikke har den ringeste anelse hva de prater om. Virkeligheten kan noen ganger være litt annerledes enn teorien.

" Når jeg lå på hjerteavdelinga, så var rommet så fullt av blomster og besøkende at det var nesten som om man skulle tro man hadde forvillet seg inn på en søndagsåpent Plantasjen, sa hun. Rart med det...når jeg lå på psykiatriske, så fikk jeg ikke en hilsen, ingen besøkte meg utenom 2-3 av de aller nærmeste. .....og når jeg treffer kjente, så er det ingen som spør meg hvordan det går med meg."

Datteren min ser spørrende på meg mens hun kommer med disse faktaopplysningene. Hun fortsetter med å fortelle at når hun var i familieselskap, så ble det helt stille når hun sa hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. De fleste ble forlegne og var lynraske med å skifte samtaleemne. De visste det jo fra før, så jeg trodde det var greit at jeg sa noe om det jeg.... sa min datter.

Jeg følte et sterkt behov for å oppdra ! Ikke min voksne datter... men den gjengen som stirret ned i porselensfatene og skrapet med sølvskjeene, mens de iherdig strevde for å finne på noe annet å snakke om.
Når ikke en gang den nærmeste familie klarer/vil snakke om det faktum at en iblandt dem har en psykisk lidelse, hvordan da ha forhåpninger om forståelse og aksept ellers?

Neida, jeg skal ikke svartmale... det finnes dem som har klart å legge tabuet bak seg. Men jeg tror jeg vil protestere ganske iherdig dersom noen påstår at det ikke er noe tabuemne å ha en alvorlig psykisk
lidelse :-) For i svært mange tilfeller så oppleves det slik, iallefall for den som er syk eller den som er pårørende.

Og så kan vi jo ta den vanlige klisjeèn:" De er sikkert usikre og vet ikke helt hva de skal si " ! :-))
Okei, men det er påfallende mange som plutselig blir usikre da...

Det spiser,spiser deg inn til margbenet, og du kjenner at du blir sliten....enormt sliten... år etter år med runder innen helsevesenet... vi har vel snart sort belte i pasienterfaring:-)

Morgendagen.. hvordan vil den bli... for ikke å snakke om den kommende timen..... vil stemningsleiet fyke opp og ned som en jojo...eller er det en stabil fase nå.... Vil hun være i den øverste himmel i sin optimisme og glede eller i den dypeste mørke kjeller av depresjon.

Ikke vet jeg og ikke vet du... det enseste jeg vet ,er at det ikke er enkelt å ha en tyngre psykisk lidelse.

Og jeg vet at som mor vil jeg alltid sette spørsmålstegn, være åpen og ransake min sjel for å finne svar og løsninger som kan gjøre ting enklere for de som rammes. Og galgenhumoren vil nok alltid være vår venn :-)

 

Som sagt skrevet for endel  år siden. Svært personlig og sensibelt  

Får vel avslutte med å si, at i dag er situasjonen en annen, og langt lysere !

Hensikten med å sette inn mine tanker ifra dengang, er ikke å sette noe privat/personlig fokus, men å sette fokus på vår alles  holdninger og til bevilgende myndigheters holdning.

Går det fremover, i det hele tatt ?

Med andre holdninger, så kanskje det bevilges mer kronasjer, også innenfor det psykiske helsevern ? Større åpenhet, informasjon mm, kan være med på å gi større forståelse og aksept for  psykiske lidelser.

Mange av oss,  kan i løpet av livet, møte 'veggen' og stifte nært bekjentskap med en psykisk lidelse.

Takk for at du tok deg tid til å lese,takk for opmerksomheten !  

 

Akrylmaleri av Ranveig Sørensen

 

Den beste og viktigste 'medisinen' for alle mennesker, spesielt når noen har det vanskelig, er å være ett medmenneske ! Det å være en venn, det å være tilstede, dele noen ord..

Avstandstaging,likegyldighet det motsatte.

Diverse linker :

Voksne for Barn er en ideell medlemsorganisasjon som arbeider for barn og unges psykiske helse.

http://www.vfb.no/xp/pub/venstre/gul/start

(lim linken inn i adressefeltet) 

The Farm drives frivillig og uavhengig for opplysning og større kunnskap om psykiske lidelser